26. okt. 2017

Glimesteinar frå islandsk visetradisjon

attdikta av Johannes Gjerdåker

Samlaget, 2017


Eg hadde sjølv mine diktardraumar, og visekunsten hadde liksom alltid vore der for meg som for andre islendingar, ei gamal kone som kommenterte frå ein krok det som fór forbi.

Dette skriv Bergsveinn Birgisson i etterstevet til boka Glimesteinar frå islandsk visetradisjon som nå er å finne rundt om i alle bibliotek i landet. Boka er ei attdikting av islandske viser, eit arbeid som Johannes Gjerdåker starta med allereie på femtitalet da han var på Island. 

På Island står diktekunsta og visetradisjonen sterkt. Viseforma ferskeytla har vore dyrka sidan 1300-talet fram til i dag. Forma er velkjend for dei fleste islendingar som kan ei rekkje slike viser utanatt. Her blir det arrangert tevlingar i visedikting, visedikting er stundom fast programpost på radioen og tilveksten av nye viser er framleis stor. Her kan ein oppleva at ein professor i geologi brått stoppar opp i eit tv-intervju for å deklamerer ei vise han har laga om den omtalte saka, eller at ein nyheitsreporter på Dagsrevyen byrjar innslaget sitt om ein kvinnekjær president i Amerika med å sitere ei vise. 

Ulikt annan skjønnlitteratur høyrer visa til i alle samfunnslag. I denne samlinga bidreg husmødre, prestar, bønder, professorar og fiskarar i tillegg til ein god del frå diktarkanonen.

Gjerdåker har vore tru mot tradisjonen og teke vare på versemålet fullt og heilt, også når det gjeld den gamle studlasetning (bokstavrim) som islendingane brukar. Dette stiller store krav til sin omsetjar. Det overgår mi forståing korleis det er mogleg, seier Birgisson om denne glimesteinen av ei bok. 
Sjølv anbefaler eg ei lita vise eller ti kvar kveld.  

Gøymd i fred i fanget ditt
finst 'kje meir å sakna;
berre eitt er ynsket mitt:
aldri meir å vakna
(Ásta Sigurđardóttir frá Álfaíma)

Rita Mundal,
Lom folkebibliotek


18. okt. 2017

Malerens muse

av Lisa Strømme

Malerens muse er en historisk roman med handling fra Åsgårdstrand sommeren 1893. Lisa Strømme kombinerer fakta og fiksjon i denne mulige historien bak Edvard Munchs maleri Skrik.

Bokas hovedperson er Johanne Lien som gjennom sommerjobb som hushjelp hos familien Ihlen blir venninne med deres yngste datter Regine, kalt Tullik. De vikles inn i en dramatisk kjærlighetshistorie som skal være inspirasjonen til flere av Munchs mest kjente verker, bl.a. Skrik. Romanen nevner 19 av dem. Både Johanne og Tullik får streng beskjed om å holde seg unna kunstnerens hus, men ingen adlyder. De lever et dobbeltliv med hemmeligheter og løgner for å forsvare hverandre. Munch blir sett på som sær, mørk og litt farlig av mange. De forstår ikke bildene hans som virker kaotiske og voldsomme. Men Tullik trekkes mot ham av forelskelse og Johanne får lov til å male i hans atelier. De blir selvfølgelig oppdaget.

Romanen gir også et innblikk i Edvard Munchs liv. Han er preget av psykisk sykdom og av sin søster Ingers sykdom. Hans malerier er ikke studier av virkeligheten, men av følelser. Han maler sorg og angst, lengsel og begjær, døden, livet og kjærligheten.  

I tillegg er romanen en hyllest til kunst generelt. Hvert kapittel har navnet etter en farge og innledes med et sitat fra Goethes fargelære. Farger forekommer også ofte i språket.

Bokas engelske tittel, The Strawberry Girl, peker på et av Hans Heyerdahls malerier som forestiller ei jente med nyplukkede jordbær. Johanne plukker bær som hun selger til sommergjestene på torget i Åsgårdstrand. I romanen bor Hans Heyerdahl i huset til Johannes familie hver sommer. De leier ut for å tjene penger og bor selv i en primitiv fiskerhytte.

Lisa Strømme bor nå i Norge, men er opprinnelig fra Skottland. Derfor ble originalen først utgitt på engelsk i 2016. Oversatt til norsk av Jarle Tollefsrud og utgitt av Vigmostad & Bjørke i 2017. 349 s.

Dovre folkebibliotek
Eldbjørg Nyborg



11. okt. 2017

Alt det lyse og alt det mørke

av Brynjulf Jung Tjønn
Cappelen Damm, 2017


Ei historie om omsorgssvikt
Romanen startar med at hovudpersonen Vibeke skal møte dottera Hildegunn etter fleire år. Vibeke er innlagt på psykiatrisk institusjon, og ho mista omsorga for Hildegunn då ho var lita. Litt etter litt får vi greie på kvifor alt gjekk som det gjekk for 15–20 år sidan.
Vibeke veks opp med aleinefaren på ein liten stad. Trass i at faren har eit alkoholproblem, strevar og ikkje får dreis på yrkeslivet, er han ein god omsorgsperson. Då faren har fått oppdraget med å byggje den nye kyrkja i bygda, ser livet ut til å ordne seg for dei. Men - ein ekkel, fordømande peikefingermoralist av ein prest set ein stoppar for byggjeprosjektet. Utan eit ord eller forvarsel forlét faren veslejenta og bygda for godt.

Vibeke måtte flytte til den ugifte tanta si, men ho lengtar heile tida etter faren som ho forgudar. Historia har eit poetisk og sanseleg språk.

«Eg følgde etter han til sagbruket. Det var rim på bakken, skoa mine var sprukne i tuppen, frosten beit på tærne, men eg brydde meg ikkje så lenge eg fekk traske etter far. Frostrøyken frå munnen vår likna på snakkebobler, sjølv om vi gjekk der tause, fylte eg ord inn i desse snakkeboblene, eg fylte inn samtaler mellom oss, alt det eg ønskte vi kunne seie til kvarandre, men som vi ikkje sa. Som at du, far, er den viktigaste personen i livet mitt, viss du forsvinn, veit eg ikkje kor eg gjer av meg."

16 år gammal får Vibeke sjølv ei dotter, og etter kvart flytter ho til barndomsheimen. Men så bryt ho saman. Ho dreg ut i skogen og utfører ei handling som fører til at ho blir teke i forvaring og mister kontakten med dottera.

Alt det lyse og alt det mørke handlar om å forstå og leve med fortida - formidla i eit svært vakkert språk. God bok!

Brynjulf er ein prisløna forfattar. I 2013 fekk han Brageprisen for ungdomsromanen «Så vakker du er».

Sigrun Eide
Skjåk folkebibliotek

3. okt. 2017

Snille hunder kommer ikke til Sydpolen

av Hans-Olav Thyvold

Aschehoug, 2017


Vi møter her en svært reflektert hovedkarakter. Han heter Tassen, og er en hund. Tassen bor sammen med fru Thorkildsen. For en liten stund siden bodde de også sammen med Majoren, fru Thorkildsens mann, men han er nå død. Tassen har fått en svært stor plass å fylle. Men det er ikke bare Tassen som fyller denne plassen. Det gjør også dragevannet. Dragevannet gjør at fru Thorkildsen blir ustø på beina og sovner på badegulvet. 

Fru Thorkildsen er gammel bibliotekar. Hun og Majoren satt ofte og leste bøker sammen. Nå er det fru Thorkildsen og Tassen som leser. Blant annet ulike bøker om Amundsens ferd til Sydpolen. Vi får her to parallelle historier; livet i det gamle huset som er i stadig forfall, og Amundsens tur mot Sydpolen. Og fokus i begge historiene er hunder. Amundsen tok med seg 200 hunder da han skulle reise til Sydpolen. Hvor mange av dem kom tilbake? 1. Tassen er forferdet. 

Polferden blir utgangspunkt for en rekke filosofiske samtaler mellom Tassen og fru Thorkildsen. Hva skiller en hund fra et menneske? Hva er rett og galt? Helliger målet midlene? Det er naturligvis mye Tassen ikke kan, for eksempel matte. Han teller slik: en, to, flokken. Men han har et nesten akademisk språk. Men så er det alle disse hundeimpulsene da, som ligger godt lagret i ryggmargen og den gamle hundehjernen. De vil ut. Og det synes som at det er plagsomt for Tassen, som selv mener han burde ha kommet lenger i utviklinga. 

Historien om en skjør tilværelse, fortalt med varme og humor. 

Signe Thoresen Rolstad
Dovre folkebibliotek


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...