Advent

av Gunnar Gunnarsson

Samlaget, 2016

Den djupt religiøse gjetaren Benedikt har kvar adventstid dei siste 26 åra skapt si eiga kyrkjegonge ved å gå opp i fjellet og sanke bortkomne sauar. Hunden Leo og væren Knasten har i lang tid vore dei trufaste følgjesveinane hans, og den umake treeininga får tankane til å vandre mot Jesus som samlar lamma sine. Denne vinteren blir vandringa i fjella tyngre for den aldrande Benedikt, og veret herjar hardt med både han og hjelparane hans. Trufast kjempar han likevel vidare, styrka av det ubrytlege bandet mellom dyr og menneske. Den storslegne naturen med dei ville kreftene blir mana fram i eit kraftfullt, poetisk språk, oversett til ein finstemt, særeigen nynorsk av Oskar Vistdal.

Trass i at denne romanen er ei bok som veg lett i handa og har små og få sider, er det likevel ei perle med så mykje symbolikk og sjeldne språklege vendingar at ein kan forsyne seg på nytt og på nytt, og nyte historia i lange drag.  

Islendingen Gunnar Gunnarsson skreiv den korte romanen Advent så langt attende som i 1937, og boka vart i USA oversett med tittelen Den gode hyrde. Ei stor forteljing i lite format, som kan lesast heile året.


Merete Byrøygard
Lom folkebibliotek

Er hun din?

av Nils-Øivind Haagensen

Oktober, 2016

Kan du elsker, elsker ikke? sier den lille jenta.
Hun har en prestekrage i hånda.
Så klart, sier den voksne mannen og jenta begynner.
Elsker, og napper av et blad.
Ser på mannen.
Er det min tur? sier han, og jenta nikker.
Elsker ikke, sier mannen og napper.
Elsker, sier jenta.
Men hva hvis det blir elsker ikke? sier mannen.
Da henter jeg bare en ny, sier jenta. Jeg vet hvor de vokser.

Mannen er Are, 44, og jenta er Eira, seks. Dei treffest på ein bursdagsfest på ei sommarøy. Den vesle jenta blir veldig opptatt av den vaksne mannen som ho synest er så barnsleg og begynner å stille han spørsmål. Om han er hårsår. Om kvifor han har så lite hovud. Om han har barn. Han svarar ja. Han har eit barn, ei jente, Cordelia. Cordelia som er lynande intelligent. Cordelia som alltid veit betre enn foreldra, men ikkje gjer noko nummer av det. Cordelia som får pysjamas, smekker, kyser til si fyrste jul, kanskje ein stor sjiraff til si fjerde. Cordelia som aldri vart fødd. Cordelia som levde åtte veker i livet hans heilt til mora og foreldra hennar beslutta at det var best å ta abort.

Er hun din? tek opp eit tema som sjeldan blir belyst, ein mann si sorg over ein abort, over barnet han kunne hatt, over den faren han kunne vore. Nils-Øivind Haagensen gjer det på ein fin måte gjennom den vaksne mannen sine samtaler med barnet. Det er også ei bok om vakkert vennskap med smilehol og lune smil i skjegget. Eg får assosiasjonar til Sommerboken av Tove Jansson. Gode assosiasjonar. Boka har også blitt trekt fram som ei av dei beste i 2016. God lesnad!

Rita Mundal
Lom folkebibliotek

Tidens larm

av Julian Barnes

Cappelen Damm, 2016

Den britiske forfatteren Julian Barnes har skrevet flere romaner og essays om kunstnerens liv og kunstens vesen. Tre av dem er viet til forfatterne Gustave Flaubert, Leo Tolstoj og Arthur Conan Doyle. Hans siste bok «Tidens larm» er en biografisk roman om den russiske komponisten Dmitrij Sjostakovitsj som ble utgitt til hans 110- årsjubileum.

Handlingen består av tre deler som skildrer tre dager av musikerens liv i 1937, 1949 og 1968. Romanen er bygd opp som en indre monolog til Sjostakovitsj fremstilt i tredje person.

I den første delen treffer vi komponisten på avsatsen utenfor hans leilighet med ferdig pakket koffert ved siden av seg. Etter en offisiell fordømmelse i pressen av hans opera Lady Macbeth fra Mtsensk og henrettelsen til hans beskytter marskalk Tukhatsjevskij tilbringer han der de søvnløse nettene i påvente av arrest.

I bokas andre del sitter han på et fly på vei hjem fra Kultur- og vitenskapskongressen for verdensfreden i New York hvor han hadde opplevd den reneste ydmykelse og moralsk skam etter fornektelsen av hans musikalske forbilde Igor Stravinskij. 

I romanens tredje del er han landets største komponist og en nasjonal stolthet. Han reiser utenlands for å ta imot priser og æresdoktorater som ambassadør for Sovjetunionen. I bilen med en offentlig sjåfør reflekterer han over seg selv og livet. Han minnes om sitt livs verste øyeblikk da han meldte seg inn i Sovjetunionens kommunistiske parti.

Alle gangene vi treffer Sjostakovitsj fordømmer han seg selv. «Det er mye han kan beskylde seg selv for: unnlatelsessynder, tilkortkommenhet, inngåtte kompromisser, keiserens skjerv». Ledemotivet i den første delen er angst, i den andre – skam, i den tredje - bitterhet og tungsinn. Forholdet mellom kunstneren og makten er hovedtema som går gjennom hele boka. Tekstens rytmiske struktur påminner Sjostakovitsj’ musikk. Til tross for sin statiske form har boka en stor slagkraft.

Som en ekte postmodernist bryter Barnes grensen mellom virkelighet og fantasi og forvandler en biografisk roman til et veldig privat essay om kunstnerens tragedie under et totalitært regime. Boka besynger ikke musikerens liv, men skildrer hans fordervelse. Hvem var han egentlig? En feiging som la alt sitt gjenværende mot i musikken, og feigheten i livet? Et regimets offer som ble overdøvet av tidens larm?

Kan kunsten overleve til tross for kunstnerens fordervelse? Julian Barnes svarer på det i slutten av romanen. «Hva kunne settes opp mot tidens larm? Bare musikken som er inni oss selv – musikken i vårt innerste – som enkelte kan forvandle til virkelig musikk. Som med tiden, dersom den er sterk og sann og ren nok til å overdøve tidens larm, forvandles til historien hvisken … Kunsten er historiens hvisken, som kan høres gjennom tidens larm.»

Oversetter: John Erik Bøe Lindgren

Elvira Tjønnholm

Sel bibliotek