27. juli 2016

Stillitsen

av Donna Tartt

«Vi har kunsten, så vi ikke skal dø av sannheten»
Nietzsche

Donna Tartts tredje og foreløpig siste roman ble utgitt i USA i 2013 og vant Pulitzerprisen i 2014. Juryen mente at Tartt skrev «en vakker oppvekstskildring med utsøkte karakterer, og at «Stillitsen» er en bok som stimulerer hjernen og berører hjerte.»

Plottet i den nye romanen er bygget opp på samme måte som i Tartts to tidligere bøker: et tragisk dødsfall som skjedde mange år siden. Denne gangen er det moren til romanens hovedperson, tenåringen Theo Decker, som mister sitt liv under et terrorangrep på et kunstmuseum i New York. Hendelsene i dette museet danner utgangspunktet for romanen.

Bokas tittel henviser til et mesterverk fra den nederlandske gullalderen - et lite, sjeldent maleri av Carel Fabritius, som forestiller en gul fink, «lenket til en vagle etter den lille kvisten av en ankel. Ikke blyg, ikke engang uten håp, men standhaftig sittende på plass.» «Stillitsen» er også Theos mor yndlingsbilde som han «redder» ut av ruinene da han kommer til bevissthet etter eksplosjonen.

Etter ulykken blir livet til Theo snudd på hode. Han flytter fra sitt eget hjem til et fremmed barnehjem, bytter fosterfamilier, reiser gjennom en rekke sosiale lag - fra New York til Las Vegas og tilbake til New York. Og det stjålne maleriet følger med, innpakket i papp og putevar. Dette bildet er den eneste konstanten i livet hans, både en forbannelse og et siste halmstrå. Det er det eneste som holder livet hans sammen etter morens død.

Boka er full av detaljerte beskrivelser, litterære allusjoner, interessante refleksjoner og observasjoner og inneholder alt som hører med en ekte roman: en kjærlighetshistorie, en godt konstruert og spennende intrige, et sterkt budskap og et variert og fantasifullt persongalleri. Tartt er en mester i å skildre miljøer og omgivelser, en mester til å skrive tette, meningsfulle tekster og en mester til å forene ulike sjangrer. «Stillitsen» er både en moderne røverroman og en dannelsesroman. En veldig personlig, klok og trist bok om ondskapens paradoks, om skjebne og tilfeldigheter, om kunstens kraft.

I bokens siste kapittel henvender Theo seg direkte til sin ikke-eksisterende leser for å meddele sine innerste tanker rundt kunst og livet. Han erklærer sin kjærlighet til «Stillitsen», fordi det er «en ære og et privilegium å elske det Døden ikke kan ta». «Maleriet var hemmeligheten som hevet meg over livets overflate og gjorde meg i stand til å vite hvem jeg er… For om forferdelse og glemsel har fulgt bildet gjennom historien, har også kjærligheten gjort det. I den grad det er udødelig (og det er det), har jeg en liten, lysende ugjenkallelig del i den udødelighet.»

Elvira Tjønnholm
Sel bibliotek




22. juli 2016

Berøringsangst



av Arild Dahl



Dette er en engasjerende og aktuell roman om innvandring i Norge. Forfatteren har gitt ut boka på eget forlag fordi han mener at innholdet er viktig, men for mange kontroversielt.

Helene er en kvinne i 50-årene, er utdannet sykepleier, men driver nå en gavebutikk på et lite tettsted.
Hun ser på seg selv som en kunnskapsrik og fordomsfri kvinne. Hun har alltid vært åpen og positiv til mennesker og kulturer fra andre land.
Men når hennes datter kommer hjem med ny kjæreste og sier at de snart skal gifte seg får hun store problemer. For Mohammed har foreldre fra Iran, han er praktiserende muslim og går på møter der ganske ekstrem islam forkynnes.
Helene frykter at hennes forelskede datter ikke vil få det godt dersom hun gifter seg med Mohammed. Hun syns alt går veldig fort og møter forholdet med ganske stor skepsis. Dette medfører at relasjonen mellom mor og datter også etter hvert blir ganske anstrengt.
Men Helene vil egentlig bare det beste for datteren, selv om hun kanskje bryr seg litt i meste laget.
Boken er en nærgående skildring av Helene, som alltid har stilt seg positiv til innvandringen, men som nå møter seg selv i døren -med selverkjennelse og oppgjør med tidligere holdninger.


Bodil Vorkinn
Dovre folkebibliotek




13. juli 2016

Pupper og egg

av Mieko Kawakami


Natsu bur i eit lite husvære i eit av Tokyo sine nedslitne strok. Ho får besøk av storesystera Makiko og dottera hennar, Midoriko. Makiko jobbar til vanleg som vertinne på ein snackbar. Jobben inneber å vere omgjengeleg med kundar og syte for at dei drikk og et så mykje som mogleg. Medan Makiko er besetjande kroppsfiksert og har eit brennande ynske om å forstørre brysta, har Midoriko slutta å snakke. Kommunikasjonen dottera har med omverda, skjer kun gjennom notat i ei bok. Kortromanen viser kvardagssituasjonar dei kvinnene i mellom, og spinn heile tida rundt det eigentlege problemet. Midoriko er i utviklinga til å bli kvinne, og tankane hennar til kropp og andre problem, kjem fram gjennom dagboksnotata i teksten. Kva kjem så kroppsfikseringa til mora av? Og kva gjer det med dottera? 

Romanen kan lett lesast isolert og tolkast som ei forteljing om eit vanskeleg mor-dotter-forhold, men til romanen fylgjer eit fyldig etterord av omsetjar. Med dette i bakhand let det seg vanskeleg gjere ikkje å sjå romanen i ein større historisk kontekst, den knyter fortid og samtid. Dette visast gjennom den teikna røyndommen i boka, både sosialt og økonomisk. Samtidig kan eit litteraturhistorisk perspektiv speglast gjennom tematikken, språket og bruken av namna, i følgje omsetjar. Han meiner at i bakgrunnen ligg det her henvising til, kjent i alle fall for den japanske lesar, den kjente kvinnelege forfattaren Ichiyõ Higuchi og ei av hennar viktigaste noveller; «Takekurabe». Kortromanen gjev eit godt bilete på det å vere kvinne og ikkje berre ha ein kvinnekropp, kva økonomisk stilling og posisjon det måtte innebere.  Eit ynske om frigjering er nok stort, men langt frå synleg.

Ann Kristin Leirmo
Lesja bibliotek

5. juli 2016

Perlen som sprengte skjellet

av Nadia Hashimi


År 2007
Forteljinga byrjar i Kabul. Vi møter ni år gamle Rahima og dei fire systrene hennar. Faren er traumatisert av krig og avhengig av opium. Mora blir sett ned på fordi ho ikkje har levd opp til forventningane om å føde ein son. Faren blir meir og meir aggressiv, han nektar til slutt døtrene å gå ut av huset. Den einaste jentene har kontakt med utanfor huset, er tanta Shaima.  Det er ho som fortel Rahima om tippoldemora Shekiba - ho som trossa skjebnen ved å bli ein bacha posh, etter ein gamal afgahnsk tradisjon. Som bacha posh kan jenter (i familiar utan sonar) kle seg og bli behandla som gutar. Som gutar kan dei gå på skule, handle på markedet og få seg ein ekstrajobb for å spe på familiens inntekter. Dette er ein fridom jenter vanlegvis berre kan draume om.

Som niåring blir Rehima bacha posh. Som 13-åring blir ho gifta bort til ein eldre mann...

Eit hundreår tidlegare
Shekiba har eit stort arr i ansiktet etter ei ulykke i barndommen. Arret gjer at ho blir sett på som eit monster og er umogleg å få gifta bort. Ho blir tvungen til å gå med burka for å skjule arrene. Når ho blir foreldrelaus etter ein koleraepidemi, prøver ho å skape sitt eige liv ved å gjere seg om til ein bacha posh. Frå den fattige landsbygda går turen til Kabul, der ho til slutt endar ved slottet – som vakt for kongen sitt harem.

På elegant vis vev Nadia Hashimi dei to kvinnene sine historier saman til ei fargerik og spennande forteljing som garantert vil gjere sterkt inntrykk på deg. God bok!

(Les dei 21 fyrste sidene i boka hjå Cappellen Damm.)

Sigrun Eide
Skjåk folkebibliotek

1. juli 2016

Eplehagen

av Marianne Storberg

Sommaren 1814 søkjer den 25 år gamle enkja Maren Wiese jobben som guvernante hos den karismatiske presten Høegh i Asker.  Den unge apotekardottera frå Christiana har vakse opp som einebarn, og brorparten av livet hennar har så langt krinsa rundt det veldrivne apoteket til faren. Her har han undervist henne i alt frå anatomi og dyrking av plantar, til korleis ein framstiller ymse medikament.

Livet i prestegarden framstår for Maren som ganske annleis enn ho hadde tenkt seg; borna er sjuskete og dårleg stelt, prestefrua er bortreist, og Maren anar fleire løyndomar bak den rike fasaden. Den landbruksengasjerte presten planlegg ein stor eplehage for å vinne gunst hos prinsen, og har difor tilsett den svenske gartnaren Carl til å hjelpe seg. Med sin inngåande kjennskap til plantedyrking blir Maren ei solid støtte for Carl, men dei varme kjenslene som oppstår mellom desse to møter derimot motstand frå fleire hald, og dei blir uglesett for sin omtanke overfor fattige og svake i samfunnet.

Det tidstypiske, stemningsfulle språket og dialogane understrekar heilskapen i denne varme og velskrivne romanen, som på det beste minner litt om Undset. Forteljinga skin av historisk kunnskap og klokskap, og lesaren blir teken med på ei vidunderleg tidsreise av dei sjeldne. Verd å lese!

Merete Byrøygard
Lom folkebibliotek
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...