23. des. 2013

En julefortelling / Et julekvad

av Charles Dickens

 
Så er vi i innspurten på vårt første år med Det leste i livet, og jeg fikk uke 52 i fanget. Jeg våger meg frampå med en 170 år gammel roman, En julefortelling av Charles Dickens, som mange har lest flere ganger i livet. Ikke verst å holde seg aktuell i så mange år. Den finnes dessuten som tegneserier, billedbøker for barn, lydbøker og utallige filmatiseringer. Noen av leserne kjenner den som julefilmen A Christmas Carol på TV. Den er også dramatisert på teater og sendt som radioteater. Detaljene og nyansene i teksten er så rike at jeg garanterer nye oppdagelser om boka leses hver jul, og anbefaler disse 150 sidene som en juletradisjon. Både barn og voksne finner noe å humre til og å tenke på.

Mr. Scrooge, eller Knug som han heter i norsk oversettelse, er ikke særlig sympatisk på de første sidene:

«Kulden inni ham bunnfrøs de eldede ansiktstrekkene, bet i den spisse nesen, skrumpet hans kinn, stivnet hans skritt; gjorde øynene røde, de tynne leppene blå, og ga seg skarpt til kjenne i den gnissende stemmen. Et frossent rim dekket hodet og øyenbrynene og den magre haken. Hvor han kom, bar han sine kuldegrader med seg; kontoret hans frøs i hundedagene, og tødde ikke opp én grad til jul.»

På en mørk, grå, trist og ensom julekveld får han besøk av gjenferdet av sin tidligere kompanjong Barflint. Mildt sagt uhyggelig. I all sin gru forteller han Knug at det er mulig å unngå et så forferdelig etterliv som han selv har fått. Den sjansen skal han få gjennom besøk av tre andre skrømt som skal vise ham veien til noe bedre.

Midt i svarte natten kommer «Gjenferdet av fortids jul», «Gjenferdet av dagens jul» og til slutt «Gjenferdet av fremdtids jul». Her er det nok å grøsse av, men boka er samtidig fornøyelig, og den får avgjørende betydning både for jula og resten av livet til den gamle gjerrigknarken.

«Og faktisk, til å ha vært ute av trening i så mange år, var det en herlig latter han presterte, en rent ut sagt berømmelig latter,...»

Sitatene er hentet fra Torstein Bugge Høverstads oversettelse med tittelen Et julekvad.

Eldbjørg Nyborg
Dovre folkebibliotek

17. des. 2013

Noen kjenner mitt navn

av Lawrence Hill


Det er Aminata som forteller sin egen historie i denne boka. Hun ble røvet fra en landsby i Afrika som 11-åring og har levd det meste av livet som slave. Mot alle odds har hun overlevd og sitter nå som gammel dame i London og ser tilbake på livet sitt.
Og det er en sterk historie Aminata forteller. Vi får høre om den grusomme transporten med slaveskip over til USA, der hun blir solgt til arbeid på en indigoplantasje. Aminata undrer seg over at at ingen reagerer på behandlingen slavene får, og håper lenge at noen vil redde henne. Men hun lærer fort at slavene er helt uten rettigheter og at ingen bryr seg om hvordan de blir behandlet.
Etter hvert kommer Aminata til New York og videre til.Nova Scotia i Canada der hun havner midt i den amerikanske uavhengighetskrigen mot britene.
Boka er satt inn i et historisk perspektiv og gir et troverdig bilde av hvordan det kunne være å bli offer for slavehandelen. Det er ei bok om styrke, utholdenhet og mot, men også om menneskelig ondskap og undertrykkelse.
For meg var dette ei bok som satt i kroppen lenge etter at den var ferdig lest!

Bodil Vorkinn
Dovre folkebibliotek


10. des. 2013

Svar på brev frå Helga

av Bergsveinn Birgisson


Dette er ein liten roman skriven i brevs form, roman om ei verd sett gjennom auga til den tilårskomne bonden Bjarne. Her talar Bjarne til kvinna si, Helga. Han ser med ei slik erotisk lengt attende til deira korte og hektiske kjærleiksliv dei i ungdommen hadde. Dei var naboar med kvar sin gard ute i ødet der på Island. I tillegg til å vere bonde, var Bjarne òg fôrtilsynsmann, og med det hang eit ansvar med å sjekke sauehaldet på gardane, deribland nabogarden… Med slik ei handfaring av søyene Bjarne da hadde i sitt tilsyn, kan ein berre tenkje seg resten… Litt bygdesnakk ifletta små islandske forteljingar, sett inn i ein humoristisk språktone, men akk med litt smerte; ja, da blir resultatet lett spenstig lesnad på kjølige vinterkveldar. For kva er vel ikkje meir naturleg å samanlikne ho Helga med, enn med dei jordlege tinga i ein bonde sin kvardag, som…, ja, akkurat…; ein traktor: «Sjå no, kor grunne tankar eg har, Helga, å samanlikna deg, ung og berr, med ein traktor.(…) Du var ein vedunderleg traktor (s.53).» Lenge leve ny islandsk brevsogelitteratur…

Romanen vart tildelt den islandske bokhandlarprisen i 2010 og innstilt til Nordisk Råds litteraturpris i 2012. Boka er dramatisert og tenkt filmatisert.


Ann Kristin Leirmo
Lesja bibliotek, hovudbiblioteket
 





 

4. des. 2013

Havet i enden av veien

av Neil Gaiman


Etter en begravelse besøker en voksen mann sitt barndomshjem, og plutselig vekkes glemte minner til live. Minner om en barndom full av magi, svik og tragedie. Men også tre generasjoner uforliknelige kvinner, der den eldste mener å kunne erindre Big Bang og den yngste forteller en sju år gammel forundret gutt at dammen i enden av veien faktisk er et hav (fra teksten bak på boken).


Dette er en fantasybok for voksne og det er en nydelig historie som det er vanskelig å legge fra seg. Jeg-personen er en forsiktig og rolig gutt på sju. Han blir ikke så lett kjent med andre og har derfor ikke mange venner, men han blir kjent med Lettie Hempstokk som bor i enden av veien. Når han havner i store problemer er det bare Lettie og hennes mor og bestemor som kan hjelpe ham gjennom problemene. 

Neil Gaiman har skrevet mye forskjellig, både barnebøker og voksenbøker. Havet i enden av veien er den første boken for voksne fra Neil Gaiman på 8 år. Det er en veldig bra introduksjon både til Gaiman som forfatter og til fantasylitteratur, og det er en av de beste bøkene av Gaiman jeg har lest. Den kan absolutt anbefales!  

May Britt Josten
Nord-Gudbrandsdal vidaregåande skule, avd. Otta

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...