20. jan. 2017

Er hun din?

av Nils-Øivind Haagensen


Kan du elsker, elsker ikke? sier den lille jenta.
Hun har en prestekrage i hånda.
Så klart, sier den voksne mannen og jenta begynner.
Elsker, og napper av et blad.
Ser på mannen.
Er det min tur? sier han, og jenta nikker.
Elsker ikke, sier mannen og napper.
Elsker, sier jenta.
Men hva hvis det blir elsker ikke? sier mannen.
Da henter jeg bare en ny, sier jenta. Jeg vet hvor de vokser.

Mannen er Are, 44, og jenta er Eira, seks. Dei treffest på ein bursdagsfest på ei sommarøy. Den vesle jenta blir veldig opptatt av den vaksne mannen som ho synest er så barnsleg og begynner å stille han spørsmål. Om han er hårsår. Om kvifor han har så lite hovud. Om han har barn. Han svarar ja. Han har eit barn, ei jente, Cordelia. Cordelia som er lynande intelligent. Cordelia som alltid veit betre enn foreldra, men ikkje gjer noko nummer av det. Cordelia som får pysjamas, smekker, kyser til si fyrste jul, kanskje ein stor sjiraff til si fjerde. Cordelia som aldri vart fødd. Cordelia som levde åtte veker i livet hans heilt til mora og foreldra hennar beslutta at det var best å ta abort.

Er hun din? tek opp eit tema som sjeldan blir belyst, ein mann si sorg over ein abort, over barnet han kunne hatt, over den faren han kunne vore. Nils-Øivind Haagensen gjer det på ein fin måte gjennom den vaksne mannen sine samtaler med barnet. Det er også ei bok om vakkert vennskap med smilehol og lune smil i skjegget. Eg får assosiasjonar til Sommerboken av Tove Jansson. Gode assosiasjonar. Boka har også blitt trekt fram som ei av dei beste i 2016. God lesnad!

Rita Mundal
Lom folkebibliotek

11. jan. 2017

Tidens larm

av Julian Barnes

Cappelen Damm, 2016


Den britiske forfatteren Julian Barnes har skrevet flere romaner og essays om kunstnerens liv og kunstens vesen. Tre av dem er viet til forfatterne Gustave Flaubert, Leo Tolstoj og Arthur Conan Doyle. Hans siste bok «Tidens larm» er en biografisk roman om den russiske komponisten Dmitrij Sjostakovitsj som ble utgitt til hans 110- årsjubileum.

Handlingen består av tre deler som skildrer tre dager av musikerens liv i 1937, 1949 og 1968. Romanen er bygd opp som en indre monolog til Sjostakovitsj fremstilt i tredje person.

I den første delen treffer vi komponisten på avsatsen utenfor hans leilighet med ferdig pakket koffert ved siden av seg. Etter en offisiell fordømmelse i pressen av hans opera Lady Macbeth fra Mtsensk og henrettelsen til hans beskytter marskalk Tukhatsjevskij tilbringer han der de søvnløse nettene i påvente av arrest.

I bokas andre del sitter han på et fly på vei hjem fra Kultur- og vitenskapskongressen for verdensfreden i New York hvor han hadde opplevd den reneste ydmykelse og moralsk skam etter fornektelsen av hans musikalske forbilde Igor Stravinskij. 

I romanens tredje del er han landets største komponist og en nasjonal stolthet. Han reiser utenlands for å ta imot priser og æresdoktorater som ambassadør for Sovjetunionen. I bilen med en offentlig sjåfør reflekterer han over seg selv og livet. Han minnes om sitt livs verste øyeblikk da han meldte seg inn i Sovjetunionens kommunistiske parti.

Alle gangene vi treffer Sjostakovitsj fordømmer han seg selv. «Det er mye han kan beskylde seg selv for: unnlatelsessynder, tilkortkommenhet, inngåtte kompromisser, keiserens skjerv». Ledemotivet i den første delen er angst, i den andre – skam, i den tredje - bitterhet og tungsinn. Forholdet mellom kunstneren og makten er hovedtema som går gjennom hele boka. Tekstens rytmiske struktur påminner Sjostakovitsj’ musikk. Til tross for sin statiske form har boka en stor slagkraft.

Som en ekte postmodernist bryter Barnes grensen mellom virkelighet og fantasi og forvandler en biografisk roman til et veldig privat essay om kunstnerens tragedie under et totalitært regime. Boka besynger ikke musikerens liv, men skildrer hans fordervelse. Hvem var han egentlig? En feiging som la alt sitt gjenværende mot i musikken, og feigheten i livet? Et regimets offer som ble overdøvet av tidens larm?

Kan kunsten overleve til tross for kunstnerens fordervelse? Julian Barnes svarer på det i slutten av romanen. «Hva kunne settes opp mot tidens larm? Bare musikken som er inni oss selv – musikken i vårt innerste – som enkelte kan forvandle til virkelig musikk. Som med tiden, dersom den er sterk og sann og ren nok til å overdøve tidens larm, forvandles til historien hvisken … Kunsten er historiens hvisken, som kan høres gjennom tidens larm.»

Oversetter: John Erik Bøe Lindgren

Elvira Tjønnholm
Sel bibliotek

30. des. 2016

Et helt liv

av Robert Seethaler
Forlaget Press, 2016

Robert Seethaler har skrevet en liten, men utrolig fin og stillferdig historie om øyeblikkene i livet som gjør Andreas Eggers til den han er, på godt og vondt. Eggers bor det meste av livet i en liten alpelandsby i Østerrike. Han lever et nøysomt og hardtarbeidende liv og gjennomlever krig, nød og uår, men har også gode tider.

Eggers kommer til landsbyen fire år gammel. Han blir plassert på gården til storbonden Hubert og får en hard barndom. Den lille alpelandsbyen han bor i går fra å være stille bondeland til å bli yrende turistområde med ski og fjellturister hele året. Andreas får jobb i et av de første selskapene som bygger gondolbaner i Alpene og utviklingen og det moderne livet bringer også med seg Marie.

Dette er en fortelling om å finne skjønnhet og verdighet i en enkel og ensom tilværelse, og om evnen til å se det ekstraordinære i det helt ordinære.


Oversetter: Ute Neumann


May Britt Josten
Sel bibliotek

19. des. 2016

Fra jorden roper blodet

av Birger Emanuelsen

Tiden, 2014


På en avsidesliggende gård klamrer Tallak Nybuen og faren seg fast. De har sine regler, og ikke mange kommer innom. Tallak blir en voksen mann, og gjennom tilbakeblikk til barndommen rulles historien opp. Et spørsmål går igjen – hvor er Tallaks mor? Faren sier ingenting. Tallak har et vagt minne av at han ligger på gresset ved siden av moren, før han lærer å gå. Hun strekker armene ut mot han, men før han rekker å bevege seg mot henne mister hun interessen og snur seg bort.

Tittelen oppsummerer boka. Jorda som binder oss, røtter som sitter dypt. Og blodet som binder oss sammen, tilhørighet til en slekt, til mennesker. Det som holder oss fast, på godt og vondt. Og jeg ser for meg at jorda er varm, den levende jorda alt vokser fra, og blodet er dampende varmt og ildrødt.

Det er ikke lett å være Tallak. Han sitter dypt inne i noe som ikke føles trygt. Da han var liten fortalte faren fantastiske historier. Historiene blir mer skremmende ettersom Tallak vokser opp. Hva er sant, hva er løgn? Dette skaper utrygge rammer for en ung gutt som bor i et lite univers med få mennesker rundt seg.

Når vi ikke er nede på gården er vi oppe på viddene rundt dalen. Her er historien friere. I nåtid møter vi Tallak på reinsjakt. Han har skadeskutt en bukk, og fått et slags illebefinnende. Akkurat som at landskapet åpner seg her, så åpner tankene seg også. Og det er også her oppe Tallak får en åpenbaring i sluttscenen. Men det er en åpen slutt. Ender det med forsoning, eller ender det med tragedie?

Helt til sist får vi bruddstykker av historien slik faren opplevde det, og det skjærer i hjertet. Vi skjønner han, og vi vet plutselig så mye mer enn Tallak. Dette gir oss et overtak på Tallak, som har søkt etter viten, men ikke kommet lenger.

Signe Thoresen Rolstad
Dovre folkebibliotek


16. des. 2016

Gösta Berlings saga

av Selma Lagerlöf


Når det lir mot jul så er det et eller anna som drar mot denne boka av Selma Lagerløf, Gösta Berlings saga..

Selma Lagerlöf (1858-1940), er vel Sveriges største og mest kjente forfatter. Gøsta Berlings saga er hennes debutbok, den kom ut i 1891, så i år er det 125 år siden boka kom ut. 

Gøsta Berlings saga foregår i Värmland, rett på andre sida av grensa mot Norge, og handlinga er lagt til 1820-tallet. Vi følger den avsatte presten Gösta Berling, men også en hel masse andre personer og historier. Boka er stappfull av spennende og rørende fortellinger, inntagende naturskildringer, ømhet og humor.

Nord-Gudbrandsdalen er også med i Gösta Berlings saga, nærmere bestemt Dovre og Dovrefjell. Ikke spesielt smigrende, Dovrefjell har visst rykte på seg å være et ondskapens tilholdssted, men uansett.

Dovreheksen er tittel på et eget kapittel i boka, og Dovreheksen er slu og grusom og skremmer alle.
Den onde Sintram snakker også om å lokke sine «små, grå lam fra Dovrefjell for å jage den unge mannen og den unge pike…»

Boka har herlige beskrivelser og utsagn, som for eksempel dette: "Stakkars den som er dum! Det er synd på ham, hvor han så er. Men mest synd er det på den som er dum og bor i Värmland".

Selma Lagerløf fikk Nobelprisen i litteratur i 1909 og Gøsta Berlings saga er oversatt til over 50 språk. Den kom på norsk for første gang i 1922, og O. Thommesens oversettelse var i bruk helt til Sissel Lange-Nielsen oversatte på den på nytt i 1991. Den ble sist utgitt på Oktober forlag i 2006 og i Bokklubben i 2008.

Boka ble filmatisert i 1924 og i 1986 ble det laget en tv-serie basert på boka. Bildet over er laget av Kristian Holmgren, og er fra coveret på CD-en fra 2006 som ble utgitt med Matti Byes musikk til stumfilmen Gøsta Berlings saga. Motivet er Gösta Berling som har bortført den skjønne grevinne Dohna. Vi ser sleden i full fart over isen, og kan føle den herlige eventyraktige stemningen.

Det fins også et svensk band som heter Gøsta Berlings Saga band, navnet er nok valgt for å gi assosiasjoner til noe nordisk, nordiske vinterkvelder. Sagaen lever videre.

Har du lyst på en eventyraktig bok i jula eller når som helst, så kan du prøve på å lese Gösta Berlings saga. Boka kan lånes på biblioteket og kan ellers også leses direkte på Bokhylla.no. Klikk her: www.bokhylla.no og skriv tittelen i søkefeltet, eller klikk direkte her:. http://www.nb.no/nbsok/nb/05665904f3b2d7af6c4bb484fcfd0273?index=5#5

Gunvor Bolstad Rustad
Nord-Gudbrandsdal vgs, avd. Otta, Biblioteket



8. des. 2016

Stål

av Silvia Avallone
Aschehoug, 2012


Italia er ikke bare Roma, katedraler, vidunderlige vingårder, pasta og romantikk. Italia er også industri, store kjønnsforskjeller, korrupsjon, fattigdom og liv uten håp for egen og andres framtid. 

I Stål får vi et møte med denne delen av Italia. Her er ingen romantisk framstilling av mafia og elegante mennesker på glinsende scootere. 
Vi blir tatt med til byen Piombino i Toscana. En by hvor stålindustrien er hjertet, en industri hvor mennene i generasjoner har jobbet. Byen består av høye betongblokker  hvor murpuss faller av, hvor narkotika deales i oppganger og bakgårder, og hvor lukten av resignasjon sitter i hver en kvadratmeter. 
Og her, midt i dette, blir vi kjent med Anna og Francesca. 
To bestevenninner på 13 år, snart 14, som vet de skal elske hverandre livet ut. Som har drømmer og ønsker i en verden hvor det meste har gått på tverke, og kvinnens rolle er å være mor, elsker og husmor. 

Silvia Avallone debuterte i 2010 med boka Stål, bare 25 år gammel. Med varme og inderlighet skildrer hun et samfunn fjernt fra illusjonene om turistlandet Italia. 

Boka er ført med en penn som burde tilhørt en kvinne med livserfaring, langt lenger enn Silvia Avallone har. 
Måten hun skildrer manns-og kvinneroller, klassekamp, tanker, følelser, vennskap og kjærlighet, - det hele gjøres på en fantastisk og sterk måte.

Det er en bok med lett språk. Historien er både god, vond, og ikke uten håp,- i en verden hvor det kan føles som det ikke er rom for drømmer og lengsler. 
En oppvekstskildring som anbefales!

Oversatt av Astrid Norberg.

Sigrid Sveen
Sel bibliotek



1. des. 2016

Engel i snøen

av Anders Totland

Gyldendal, 2016


Forteljaren i romanen er eit barn, eit sjukt barn. Utan at det blir skrive, forstår vi etter kvart at vi er på eit sjukehus. Ordet kreft blir ikkje nemnt ein einaste gong, men det blir etter kvart opplagt at temaet er kreftsjuke barn. Anders Totland har altså valt eit tema det er vanskeleg å prate om - korleis unge menneske med ein mogleg dødeleg sjukdom har det. 

Snø er eit gjennomgangstema i romanen. På baksida står det: "Det er vinter, og det snør, men ikkje alle er ute og leikar i snøen.".


Det er mykje sorg og vemod i Engel i snøen, men det handlar også om omsorg, kjærleik og vennskap. Forteljaren svarar alltid "Det går bra" på spørsmål om korleis hen har det. Det er heldigvis ikkje alle som lar seg lure, pappa og sjukepleiar Idun gjennomskodar forteljaren. Pappa'en til forteljaren er heilt fantastisk, han syner ein enorm kjærleik og omsorg. Vi møter andre barn og vaksne gjennom forteljaren; ein ven frå heimtraktane, Johannes, med ei mor som er prest og flink til å sjå forteljaren. Det er Leander som har vorte frisk, men som stadig skriv brev og kjem på besøk til forteljaren. Silje, som er ganske så sjuk, lærar forteljaren å spela på piano.



Dette er ein kort roman, språket er lettfatteleg, det er knapt og presist. Mellom linene er det plass til alt det usagte i romanen som vi forstår undervegs i lesinga. Eg har sett Anders Totland framføre heile boka saman med piano-spel for ein tiande-klasse, det var ei gripande stund og ein heilt stille skuleklasse.



Are Flaten
Lom folkebibliotek


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...